Må det virkelig være så vanskelig å si hadet til noen man er glad i uten å gråte?? Jeg HATER det! Jeg hater å se på klokken hvert minutt for å se hvor lang tid man har igjen før man må gå. Jeg hater klumpen i halsen og øyne fulle av tårer, og jeg hater følelsen av å vite at dersom man får et kyss i det øyeblikket så begynner man å gråte og man gråter enda mer i det man får to trøstende armer som trykker deg inntil et trøstende bryst. Hvorfor er det så sinnsykt vanskelig! Og hvorfor synes alle andre rundt deg at det er så utrolig spennende å se på? Jeg følte at jeg var morgen underholdning for alle som ventet på Stansted express toget fra Liverpool street i dag. Jeg måtte stå opp kl 3:30 for å ta bussen igjennom hele London for å komme til togstasjonen. Luke var så utrolig snill og ble med meg hele veien til stasjonen. Jeg hadde lovet meg selv at jeg ikke skulle gråte denne gangen, men det er tydeligvis umulig for meg. Selv nå på toget, halveis til Stansted så klarer jeg ikke å slutte...
Vi hadde en fantastisk dag i går. Vi sto opp tidlig og dro til Brick Lane Market. Det var sinnsykt mye kule vintage butikker der! Vi var der i noen timer før vi gikk å spiste den beste pizzaen jeg har smakt på lenge. Etter det dro vi ned til sentrum og gikk en langt tur langs themsen, før vi dro til Soho for å spise på en japansk interaktive restaurant! Det var gøy, men posjonene på maten var så små at vi var like sultne etter at vi hadde spist. Etter det tok vi bussen hjem til Roehampton for å slappe av en halv time før vi dro til Kingston å så "The Collector" på kino. Den var sykt skummel! Vi var ikke hjemme før kl 00:30, så jeg er mildt sagt forferdelig trøtt nå. Og gleder meg til denne reisen er over og jeg får en stor klem av min kjære t-dog! See you all soon xxxx
No comments:
Post a Comment