Emotional weekend..

Det var så utrolig godt å komme tilbake til London igjen. Jeg følte en enorm lettelse da jeg landet på Gatwick å satte meg på toget inn til Clapham Junction, gleden jeg følte da jeg så Luke i det jeg gikk igjennom billettkontrollen på Clapham station, å kjenne armene hans klemme rundt meg fikk meg til å føle meg hjemme, og trygg..det er en ubeskrivelig god følelse.
Vi dro hjem, og Luke lagde middag til meg før vi gikk å la oss. Vi skulle begge opp ganske tidlig på Lørdag. Luke skulle jobbe for Chelsea FC og jeg hadde jobb intervjuet mitt på Roehampton Club. Jeg føler at jobbintervjuet gikk veldig bra, men det er en lang prosess. Flere skal intervjues og så er det en dag med trening før avgjørelsen blir tatt.. Jeg tror ikke jeg rekker å signere noen kontrakt der før den 1 Sep, noe som gjør meg alvorlig bekymret for fremtiden min i London.
Hvis jeg ikke får senket studieavgiften så har jeg rett og slett ikke råd til å fortsette å bo der..noe som er en utrolig skremmende tanke.
Jeg kom hjem fra jobbintervjuet og satt å snakket med John i flere timer om hvordan vi skal løse alle problemene mine. Luke kom ikke hjem før senere på ettermiddagen og vi slappet av litt hjemme før vi spiste middag og dro på kino å så SALT. Det var helt ok, men litt langtekkelig. Jeg var så trøtt at jeg nesten sovnet før den var ferdig.
På Søndag sto vi opp, gikk å kjøpte masse godt og lagde en kjempekoselig frokost hjemme. Plutselig fikk jeg et kjempe sammenbrudd, og bare gråt og gråt. Helgen min har vært så utrolig bra, jeg har vært akkuratt der jeg vil være, og med den personen jeg vil være sammen med, og selv om vi ikke har gjort noe kjempe spennende denne helgen så har det å bare ha en rolig helg hjemme vært en av de beste helgene jeg hatt. Det er sånn jeg vil ha det hver helg, det er som gjør meg lykkelig. Da jeg tenkte på at dette kan ta slutt tidligere en det noen av oss ønsker, at alt kan ta slutt om noen måneder, så klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Jeg er livredd.. Redd for at vi eksisterer på lånt tid, og at den smerten som kan komme er uungåelig. Jeg vil ikke miste han, jeg vil ikke slutte på studiet mitt, jeg vil ikke flytte fra huset mitt, jeg vil ikke flytte fra London. Jeg vil ikke sitte i Norge med et knust hjerte..
Men nå så holder jeg fast med det siste jeg har igjen av håp om at det skal ordne seg, selv om det føles som om tiden løper fra meg. Jeg kommer til å kjempe med alt jeg har for å beholde alt jeg har jobbet for. Jeg nekter å miste dette nå.

x x x