My new perspection of life

Ok... hvor begynner jeg..ting har vært vanskelig... for å si det mildt. Jeg har vært lengere nede enn jeg har vært på lenge, jeg har hatt angstanfall, jeg har grått, jeg har følt meg tom og jeg har ønsket at verden bare kunne forgå i flammer...virkelig..det har vært jævlig.

I går skjedde det noe med meg..

Jeg hadde sittet hele dagen å skrevet essayet mitt, jeg er snart ferdig, kun konklusjonen igjen nå, og jeg hadde ringt uendelige antall veiledere for kurset mitt for å få timene godkjent, og jeg var utrolig utrolig sliten.

Jeg hadde kommet til biblioteket kl 7 på morgenen, kl 6 på kvelden oppdaget jeg at jeg ikke hadde hatt en eneste pause. Luke kom rett etterpå og spurte om jeg hadde spist noe, jeg sa nei, jeg hadde ikke spist, ikke drukket, ikke fått frisk luft, jeg hadde kun skrevet på essayet mitt. Han sa, la tingene dine ligge igjen her, jeg passer på dem, gå å spis noe, gå å drikk og gå å få litt frisk luft. Jeg tok en halvtimes pause og satte meg til å fortsette på essayet. Kl 9 stengte bibiloteket og det var på tide å gå hjem.

 Jeg følte meg som en zombie på vei hjem, hodet var full av tanker over hva jeg hadde skrevet i essayet, jeg hadde masse tanker om kurset, bekymringer for å ikke få nok timer med pasientene mine osv. Da jeg kom hjem tok jeg en dusj og mens jeg sto der ble alle bekymringene mine borte. Jeg drøftet over hva jeg har skrevet i essayet mitt, hvor mye av meg selv som er skrevet i det, hvor mye jeg har brukt meg selv som et eksempel for å bevise en teori. Jeg har vært igjennom så utrolig mye i livet mitt, helt siden jeg var barn, og jeg er fortsatt her.
Jeg er kanskje ikke hvor jeg så meg selv være for 10 år siden, men jeg lever egentlig drømmen min..på godt å på vondt..
Ja det har vært tøft, ja det kan hende at jeg stryker dette året, ja jeg kommer til å ha masse studielåne, og ja vi blir kanskje kastet ut av huset vårt om en måned. Men hva har jeg faktisk oppnådd ved å komme hit?
 Jeg har en jobb jeg elsker, jeg turte å flytte til et annet land, jeg har et studie som jeg virkelig trives med, selv om jeg blir frustrert og sliten av det, og jeg har en kjæreste som betyr alt for meg. Og ikke faen skal jeg la noe ødelegge for oss.
Jeg vet ikke hva som skjer om noen måneder, ingen vet, og jeg vil ikke ødelegge ett sekund til meg å stresse for fremtiden. Det som skjer skjer, og det er ingen ting jeg kan gjøre med det. Det eneste jeg er i kontroll over er å gjøre mitt beste, og være det beste jeg kan være i dag. Og så lenge jeg gjør det, så ødelegger iallefall ikke det som kan skje for dagen i dag. Dette var de tankene jeg gjorde meg opp i går.

Og hva skjedde i dag?
Jeg dro til universitetet til forelesning, fortalte en venninne fra kurset om situasjonen med at jeg ikke har en veileder og hun ringte veilederen sin, og neste uke har jeg time med henne, og det beste av alt, hun tar ikke betalt! (La meg bare si at det er vanlig at veiledere tar opp til 750 kr i timen), det andre som skjedde var at universitete sa at de tror at de kommer til å godkjenne veilederen som jeg har hele veien igjennom organiasjonen jeg jobber for, så nå har jeg to veiledere og jeg betaler ikke for noen av dem. Det tredje som skjedde var at John og Pam fortale meg at de hadde sett en advokat ang boligsituasjonen vår, og dersom eieren vil kaste oss ut må han gå igjennom retten, vi regner med at det ikke kommer til å skje og forhåpentligvis blir vi boende her til Juni.
Jeg tror på karma, og jeg tror at dersom du tenker positivt så vil positive ting skje, og jeg har virkelig vært nede i en mørk dal i det siste og kun sett negativitet i alt. Jeg har hatt et behov for å kontrollere fremtiden.
Å skrive dette essayet har vært en revolusjon for meg, og jeg har mer tro på psykoterapi nå en det jeg noensinne har hatt. Jeg kommer ikke til å si at jeg aldri mer kommer til å bekymre meg for fremtiden, fordi jeg kommer helt sikkert til å gjøre det, men jeg tror at jeg har nå vært så langt nede at den eneste veien var opp. Og jeg trengte det for virkelig å satse på det jeg tror på og elsker. Og ting kommer til å ordne seg, uansett hva som skjer, så ordner det seg. Jeg våkner opp med en jeg elsker hver morgen og ingenting i verden er bedre en det, og det er verdt å kjempe for.

XXXXXXXXX