I dag har Luke og jeg vært offisiellt vært sammet i ett år. Det har vært litt av et år....
Ting har vært vanskelig, ting har vært fantastisk, det har vært leit, og det har vært noe av det beste som har skjedd meg.
Det jeg elsker med forholdet vårt er at vi var venner nesten et halvt år før vi ble sammen. Det var ikke kjærlighet ved første blikk, det var ikke noen romantiske vibber, det var bare vennskap.
Et vennskap som jeg satt så utrolig pris på.
Og så, en dag var ting forandret.
Jeg husker den dagen det skjedde.
27 Januar i fjor hadde Sarah som jeg bodde med første året fått et psykotisk anfall. Jeg hadde tatt henne med på sykehuset, jeg hadde snakket med universitetet, familien hennes, og jeg var fullstendig utslitt dagen etter.
Jeg møtte Luke tilfeldigvis i gangen og han spurte om alt var ok. Jeg tror uttrykket i ansiktet mitt sa alt, for han spurte bare, vil du snakke om det?
Vi gikk inn på rommet hans og jeg fortalt hvor utslitt jeg var etter alt som hadde skjedd med Sarah, jeg må gå å sjekke om hun er ok igjen sa jeg og reiste meg opp for å gå. Luke så på meg og sa, kanskje du trenger en pause?Å tenke på noe annet, å slutte å bekymre deg om alle andre for en gang skyld. Jeg sa at kanskje han hadde rett.
Han foreslo å dra til Kingston spise på Frankies diner og gå på kino etterpå.
Jeg vet ikke hva som skjedde men under den lunchen så så jeg noe som jeg ikke hadde sett før. Kanskje det var noe i øynene hans, at jeg oppdaget at han smilehull når han smiler eller om det var at han fikk meg til å slappe av. Det skjedde ingen ting den dagen, selv om jeg vet nå i ettertid at vi begge ville noe mer..
I dagene etterpå var jeg glad hver gang jeg så Luke. Jeg hadde alltid vært glad for å se han, men nå gledet jeg meg hvis jeg viste at jeg kom til å se han.
Søndag 29 Januar dro Pam, John og exen hans, Sarah, Luke og jeg til Slug&Lettuce i Putney på accustic night.Vi var der til rett før det stengte og jeg hadde drukket litt for mye vin og bestemte meg for at jeg ville dra til Walkabout i Shepherds Bush. Luke og Sarah bestemte seg for å bli med og vi hoppen i en taxi og dro.
Da vi kom til Walkabout rakk jeg akkuratt å kjøpe en pint før de annonserte at de stengte. Jeg var så utrolig sint haha.
Luke sa til meg sa vi for bare gå å ta bussen hjem. Veldig motvillig innså jeg at kvelden var nok desverre slutt, og det var vel egentlig på tide å slutte å drikke nå uansett.
Vi satte oss på bussen, Sarah foran oss og jeg og Luke satt oss bak.
Jeg vet ikke hvem som kysset hvem, eller om vi kysset hverandre, men det var fanastisk. Selvfølgelig var jeg litt små full og lo og spurte om han han hadde kysset meg fordi han var full. I typisk Luke stil så svarte han på spørsmålet mitt med det samme spørsmålet. Kysset DU meg fordi du er full? Jeg lo og sa nei, selvfølgelig ikke.
Da vi kom hjem til Roehampton var alle sammen i kjøkkenet og satt å drakk vin. Det ble veldig mye skjult kyssing den kvelden. Jeg ville ikke at noen skulle få vite det ennå, så det ble et slags spill den kvelden.
Plutselig midt på natten freaket jeg ut, og booket en tur hjem til Oslo. Hehe jeg mått snakke litt med min kjære T-dog :o)
Den turen til Oslo forandret mye, jeg innså at Jon og jeg aldri kom til å klare å fikse ting, og det var på tide at jeg la fortiden bak meg. Jeg ville virkelig bare smile igjen, være glad. Slutte å ha dårlig samvittighet.
Jeg kom tilbake til London og Luke og jeg fortsatte å date en stund. Jeg var ikke klar for å være i ett forhold ennå, men jeg likte han og ville ikke at det vi hadde skulle ta slutt. Så etter en måned med dating skjønte jeg at jeg ville noe mer.
13 Mars i fjor satt jeg på rommet mitt i Roehampton å vente på at Luke skulle komme over. Jeg var super stresset, og ante ikke hva jeg skulle si til han. Han kom inn og vi satte oss på sengen, og det eneste jeg kunne si var. Du vet at jeg sa at det var ok for oss å møte andre hvis vi ville? Han så på meg og sa ja. Han så veldig bekymret ut stakkars. Jeg fortsatte med å si, jeg vil ikke det lengere, jeg vil bare se deg, jeg vil bare være sammen med deg. Og det var det :o)
Det har virkelig vært en rollercoaster til tider, men det har vært verdt det.
Luke er fantastisk, jeg elsker den han er. Han er min beste venn, han er en fantastisk kjæreste og en utrolig person. Han er yngere enn meg, og han har ikke vært i et forhold før, og han er sammen med meg, som har vært i for mange forhold. Jeg forventer at han skal ha de samme erfaringene som jeg har og det er ikke riktig. Han prøver og han bryr seg og han holder ut med meg, som i seg selv er litt av en presentasjon til tider. Han er det nærmeste jeg kommer til noe som minner om en familie her borte. Og jeg kan nesten ikke vente til vi begge er ferdige med utdanningene våre, å slippe å bekymre oss om det vil være fantastisk.
Jeg håper jeg kan fortelle han hvor mye jeg elsker den 13 Mars hvert år.
xxx
No comments:
Post a Comment