The honest truth

Frem til nå så har jeg egentlig kun blogget når jeg har følt at jeg har noe godt og bra å skrive om. Jeg har egentlig ikke skrevet noe om de dagene hvor ting ikke er bra, og jeg hater å være her. Jeg har ikke tenkt å fortsette sånn fordi akkuratt nå er ting helt jævlig, og jeg vil huske dette når ting blir bedre igjen.

Mandag morgen sto jeg opp, jeg var glad og gledet meg til å dra inn til praksisplassen og møte en ny klient som jeg skal ha i terapi i 12 uker. Da kommer sjokknyheten..John sa at han kommer til å flytte ut så fort som mulig fordi han ikke orker å bo sammen med Pam og at kontrakten vår kommer til å bli terminert 10 Januar.. noe som gir meg litt over 30 dager til å finne et nytt sted å bo, skrive et 5000 ords essay, feire jul og nyttår, fortsatt være i stand til å se klientene mine.
 Det var som om noen slo meg i annsiktet, j eg ble svimmel og kvalm på en gang. Resultatet av alt dette ble at jeg og Luke slo opp en time senere. Jeg kom meg igjennom dagen og kom hjem til et hus uten Luke og alle tingene han. Jeg følte at jeg kom til å dø, jeg ville bare bli borte.
Luke kom litt senere på kvelden og klarte å roe meg ned. Vi prøver å jobbe oss igjennom dette, men for øyeblikket føler jeg bare et hav av hoplessness og sorg. Jeg vil ikke sove, jeg vil ikke være våken, jeg vil ikke spise, jeg vil ikke stå opp av sengen, jeg vil ikke snakke med noen, samtidig som jeg vil at noen bare kan komme og holde meg og fortelle at alt skal bli bra.
Jeg er livredd..og jeg elsker han..