Norge

Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere. Jeg har alltid lurt paa om jeg noen gang kom til aa fole en sterk tillknyttning til Norge. Jeg folte det sterkere da jeg flyttet til London. Aa opprettholde Norske tradisjoner ble plutselig viktigere for meg enn tidligere.
Men da jeg horte om bomben som gikk av folte jeg en knute i magen som jeg aldri har folt for, jeg var sint, jeg var lei meg, da jeg horte om skytingen var det ingen ting som kunne holde tilbake taarene mine. Jeg folte at noen hadde voldtatt landet mitt, strippet det for verdier og normer som ligger i vaar sjel som normenn. Jeg har folt at det har vaert utrolig vanskelig aa oppleve dette uten aa vaere hjemme, uten aa ha mennesker rundt meg som forstaar hvordan det foles naar noe slikt skjer i i et land og en by som man elsker. Hva jeg har opplevet de siste dagene er en ekstrem stolthet ovenfor hvordan Norge har haandtert denne situasjonen. Hvordan mennesker staar samlet, hvordan dette ikke blir uttrykket videre med hat og vold, men med et budskap om at vi staar samlet som en nasjon. Jeg har for forste gang i mitt liv opplevd en ubeskrivelig stolthet over hvor jeg kommer fra.
I kveld skal jeg dra til den Norske ambassaden her i London, og selv om jeg ikke kan vaere i Oslo i kveld saa er jeg der i hjertet.